Hund fikk komme hjem

Adv. Flm Michelle Foldnes fikk i høst inn en sak som gjaldt forhåndsvarsel om avlivning/omplassering av hund. Bakgrunnen for saken var et tilfelle i sommer da hunden var bundet i hagen samtidig som eier var i hagen sammen med den. En person kom forbi på gaten på rulleski og hunden ble svært interessert i det som beveget seg forbi i fart og løp etter, dessverre røk båndet den stod i og hunden rakk å komme helt bort til personen. Hunden forårsaket en skade på personen av mindre størrelse. Det råder usikkerhet rundt om hunden bet eller bare skrapet opp personen på låret.

Som følge av ovennevnte hendelse fikk hundeeieren betale en bot og tenkte at saken var «ute av verden». Da hundeeieren synes hendelsen var uønskelig iverksatte eieren på eget initiativ flere tiltak for å sørge for at ikke lignende skulle skje igjen.

I slutten av september dette år tok politiet på nytt kontakt og meddelte at hunden nå ble vurdert avlivet. Politiet hentet så hunden og leverte forhåndsvarsel om avlivning/omplassering av hund jf. hundeloven § 20. I forhåndsvarselet fra politiet ble det gitt frist til å komme med en uttalelse i saken. En svært fortvilet hundeeier tok så kontakt for bistand i saken.

I uttalelse vedr. saken ble det blant annet pekt på forhold ved den faktiske beskrivelsen som var feil, samt at det ikke var foretatt en sakkyndig vurdering av om det forelå en ikke ubetydelig og reell risiko for at hunden ville angripe på nytt. Det ble videre vist til at det hadde vært liten fare tilstede da hunden hadde vært bundet opp jf. hundeloven § 3, og at hunden hadde løpt vekk fra stedet etter sammenstøtet, at hunden hadde påført liten skade uten store skadefølger, og at hunden ikke tidligere eller senere hadde utvist lignende atferd. Det ble også reist tvil rundt hva som faktisk hadde forårsaket skaden. Man viste også til minste inngreps prinsipp og en rekke andre tiltak som kunne prøves ut før en evt. avlivning/omplassering samt den egenverdi dyr antas å ha etter dyrevelferdsloven § 3. Til sist viste man til at det ville være et uforholdsmessig tiltak om hunden nå ble avlivet eller omplassert all den tid det her var snakk om et uheldig uhell der en line hadde røket, samt at hunden ikke kunne ansees å representere en større risiko enn en vanlig hund gjør i dagens samfunn. TOSLO-2014-9562 ble også trukket frem der en politihund ble omplassert etter å ha bitt og skadet en seks år gammel jente slik at hun måtte operere.

I midten av november mottok man svaret på uttalelsen. Hunden fikk komme hjem igjen til eier etter at det hadde blitt utført en mentaltest der konklusjonen ble at hunden ikke ble anbefalt avlivet på nåværende tidspunkt. Politiet valgte som følge av dette å frafalle forhåndsvarslet om avlivning/omplassering og omgjorde det til en skriftlig advarsel og hunden fikk endelig komme hjem.

For hundeier i denne saken ble det en lykkelig slutt. Men dette er ikke realiteten for de fleste hundeeiere. Man står i mange tilfeller maktesløs mot slike forhåndsvarsler. Man får som eier av hund lite eller ingen informasjon om saksgangen og blir sittende igjen med mange spørsmål. De aller fleste hundeeiere har heller ikke kunnskapen til å vite at grunnlaget for forhåndsvarslet er å finne i underliggende straffesak mens forhåndsvarselet faller inn under forvaltningsretten. For hundeeiere blir det en umulig oppgave å føre kontradiksjonen mot det anførte når de ikke vet hvor de skal begynne å lete. Dette skjer gjerne samtidig som hunden blir hentet og satt på kennel for eiers regning jf. hundeloven § 26. Politiet kan videre til enhver tid kreve at man løpende og til rett tid betaler kostnadene ved forvaring av hunden, jf. hundeloven § 25 annet ledd annet punktum, og dersom betalingen ikke skjer er det grunnlag for straks å iverksette vedtak om avlivning jf. hundeloven § 25 annet ledd siste punktum.

Leave a Reply